ÄNNE HEINES
Frau Sturm, de Hebamm, woar ant sterve,
doch et woar neemes
en det Städtsche, däe dat Pösske
koosch erve.
On wiet
on breet woar neemes doa,
däe woos, wat et
Storchepösske woar.
För de Fraues en jrute Nuet,
denn Daachs dropp,
Frau Sturm woar duet.
Oochzech Joar woar
se opp de Erd erömmjerennt
on hätt sech
met Kengerbrenge den Hemel verdennt.
Wie se noo vörr
de Hemel steng,
on die jruete Poort oppjeng,
däe Petrus sech dor
de Ooge dööt strieke,
häe mennt, häe
hei sech wahl verkeeke.
Dann brommt häe
jett en sine Bart,
on sätt vörr
de Hebamm, ech hab en
Bitte:
„För dech
steht waal en Plätzke jereet,
äver do wetts doch selvs, dat et no noch net jeet.
Do brengs noch sue lang de Kenger doa onge,
bes dat die för
dech Ersatz hant jefonge.
Et hätt sech
noch neemes en et Stadt lotte
fenge,
däe su schuen
wie do koosch de Kenger brenge.
„Joa“ sätt
Frau Sturm, ech well et reskeere
on eronger joan,
ömm en Neue andeliere.
Äver, leeve Petrus,
loot mech no ens kalle,
do kösch mech doon ene
jruete Jefalle.
Et ess joa vüel net
richtich opp de Erde,
doch een Deel
mott jeängert werde.
Dat Kenger krieé
sull för de Fraues blieve,
äver die Manslüh sulle
de Pien dobee krieé.
Däe Petrus bröemelt on strikt sech dän Bart,
he mennt, dat
ess för die Manslüh de hart.
Dat jöfft bee
die Kadette en jruet Jeschrei,
ech well net hüre
däe janze Behei.
Doch die Laumänner dier ech dat waal
ens jönne,
ech werd dine Wunsch erfülle könne.
On wenn do Ersatz häss, kanns do wiéhr komme,
do wörst sofort hee oppjenoame.
Frau Sturm, die krupet no sennich noa onge,
on hätt sech
de Huus wärr enjefonge.
Et woar äver
och de höchste Tiet,
denn bee Möllersch
Jreet, do woar et sue wiet.
Frau Sturm woard flott jeroope,
die koam jau
eröver jeloope.
Frau Möllersch loog en et Kengerbett,
on fong dat
dett Kier richtich nett.
On jedes Kier, wenn en Wiehe koam,
dann kreech se för Loache on Freud kenne Oam.
Die Hebamm doach,
no mott ech ens kieke joan,
wie mach et Möllersch Pitter waal joan?
Der sull sech
waal van Pien jetz krömme,
on wie ene Jeck dor de Köök erömmrenne.
Se koam en de Köök on staunet noch mier,
däe Pitter hätt
vörr sech en jruete Fläsch Bier.
Häe keek dor
et Fenster on schmokt sin Pief,
on hätt, wie et schinnt, ken Pien
an et Lief.
Häe frocht de Hebamm,
aff alles ess vorbee,
on kickt emmer
dor de Ruute no de Nobber dobee.
Doa sätt die Frau Sturm, no woach mar noch jett,
din Jreetsche föllt
sech janz joot en et Bett.
Zins fiffteen Minütte ess
et opp jank,
on ech jlöf, et durt net
mier lang.
Äver Pitter, no säck
mech ens,
wie fölls do dech
dabee?
Och, sätt Pitter,
mech jeet et janz joot,
on ech hab och janz jaue Moot.
Doch kiek dech blos ose Nobber
aan.
Wat däe bloß hätt ? däe
Koalemann.
Zins en Verelstond, no kiek ens, Frau Sturm,
krömmt däe sech
do buute wie ene Wurm.
Doa doach die Frau Sturm, die joa schwijje koosch:
Wat ess doch däe
Koalemann för ene lelleke Oos.
Dröm, Fraues, hörrt
opp mine Roat,
sitt bee öch
Männer mier opp Droat.
Wenn die ens över
Liefpien klare,
on send wie ene
Jeck dor de Stoof ant jaare,
dann ess et kenne falsche Wengk,
dann kreech bestimmt örjes angersch en Frau en Kenk.