DIE OÉ HEBAMM

     ÄNNE HEINES

 

Frau Sturm, de Hebamm, woar ant sterve,

doch et woar neemes en det Städtsche, däe dat Pösske koosch erve.

On wiet on breet woar neemes doa,

däe woos, wat et Storchepösske woar.

För de Fraues en jrute Nuet,

denn Daachs dropp, Frau Sturm woar duet.

Oochzech Joar woar se opp de Erd erömmjerennt

on hätt sech met Kengerbrenge den Hemel verdennt.

 

Wie se noo vörr de Hemel steng,

on die jruete Poort oppjeng,

däe Petrus sech dor de Ooge dööt strieke,

häe mennt, häe hei sech wahl verkeeke.

Dann brommt häe jett en sine Bart,

on sätt vörr de Hebamm, ech hab en Bitte:

För dech steht waal en Plätzke jereet,

äver do wetts doch selvs, dat et no noch net jeet.

Do brengs noch sue lang de Kenger doa onge,

bes dat die för dech Ersatz hant jefonge.

Et hätt sech noch neemes en et Stadt lotte fenge,

däe su schuen wie do koosch de Kenger brenge.

 

 

Joasätt Frau Sturm, ech well et reskeere

on eronger joan, ömm en Neue andeliere.

Äver, leeve Petrus, loot mech no ens kalle,

do kösch mech doon ene jruete Jefalle.

Et ess joa vüel net richtich opp de Erde,

doch een Deel mott jeängert werde.

Dat Kenger krieé sull för de Fraues blieve,

äver die Manslüh sulle de Pien dobee krieé.

 

Däe Petrus bröemelt on strikt sech dän Bart,

he mennt, dat ess för die Manslüh de hart.

Dat jöfft bee die Kadette en jruet Jeschrei,

ech well net hüre däe janze Behei.

Doch die Laumänner dier ech dat waal ens jönne,

ech werd dine Wunsch erfülle könne.

On wenn do Ersatz häss, kanns do wiéhr komme,

do wörst sofort hee oppjenoame.

 

Frau Sturm, die krupet no sennich noa onge,

on hätt sech de Huus wärr enjefonge.

Et woar äver och de höchste Tiet,

denn bee Möllersch Jreet, do woar et sue wiet.

Frau Sturm woard flott jeroope,

die koam jau eröver jeloope.

 

 

Frau Möllersch loog en et Kengerbett,

on fong dat dett Kier richtich nett.

On jedes Kier, wenn en Wiehe koam,

dann kreech se för Loache on Freud kenne Oam.

 

Die Hebamm doach, no mott ech ens kieke joan,

wie mach et Möllersch Pitter waal joan?

Der sull sech waal van Pien jetz krömme,

on wie ene Jeck dor de Köök erömmrenne.

Se koam en de Köök on staunet noch mier,

däe Pitter hätt vörr sech en jruete Fläsch Bier.

Häe keek dor et Fenster on schmokt sin Pief,

on hätt, wie et schinnt, ken Pien an et Lief.

Häe frocht de Hebamm, aff alles ess vorbee,

on kickt emmer dor de Ruute no de Nobber dobee.

Doa sätt die Frau Sturm, no woach mar noch jett,

din Jreetsche föllt sech janz joot en et Bett.

Zins fiffteen Minütte ess et opp jank,

on ech jlöf, et durt net mier lang.

Äver Pitter, no säck mech ens,

wie fölls do dech dabee?

Och, sätt Pitter, mech jeet et janz joot,

on ech hab och janz jaue Moot.

 

 

 

Doch kiek dech blos ose Nobber aan.

Wat däe bloß hätt ? däe Koalemann.

Zins en Verelstond, no kiek ens, Frau Sturm,

krömmt däe sech do buute wie ene Wurm.

Doa doach die Frau Sturm, die joa schwijje koosch:

Wat ess doch däe Koalemann för ene lelleke Oos.

 

Dröm, Fraues, hörrt opp mine Roat,

sitt bee öch Männer mier opp Droat.

Wenn die ens över Liefpien klare,

on send wie ene Jeck dor de Stoof ant jaare,

dann ess et kenne falsche Wengk,

dann kreech bestimmt örjes angersch en Frau en Kenk.