DE NEUE KENGERWAJEL

 

 

Als  neejetieénhongertsäßondorrtech ose jöngste Broer Leo jebore woard, heetet et: “ Mama kriegt ene neue Kengerwajel.“ En de Wajel hare all fief Kenger jeleage on däe woar im wahrsten Sinne des Wortes „en uutloopend Modell.“ Ech freuet mech et mees. Wenn ech och noch en kleen Himmke woar, äver  als et Älste te huus moosch ech joa et mees Leo spazere fahre. Damals joaf et de äerrschte Korfwäjel, die fong ech hiél chic. En denn Tiet woar et noch Bruuk, dat de äerrschte Wäech van de jonge Motter no de Geburt „ no de Kerke joanwoar. Bes denn Dag bleev die Frau streng en et Huus. Dat woare veer Weake oder noch mier. On weil Mama met de jruete Familie de Häng voll Ärbet har, sätt Papa:Ene neue Kengerwajel besorg ech. Dat maak ech doch met lenks.“

 

Joa, dat mooschte wör no aafwoarte. Papa handelte met Getreide on Futtermittel. Jede Friedag beleeferet häe de Kunde en Brooch. Ene jaue Kund, ene äldere Mensch, huddelet met alles, wat opp de Märet koam. Häe besorjet och Kengerwäjel. De Uutwahl woar net jruet. Papa meenet, Kengerwäjel sooche suwiesue all ejal uut. Friedagsmorjes fohr Papa met de volljelane Wajel no Brooch. Mama reep noch hengerher: “ Papa breng ene schuene Wajel met.“  Maak dech ken Sorg, ech maak dat schon richtig.“ sätt Papa.

 

No woarten os de Stonde bes an den Oavend emmer länger. Op enmol ene Schrei! „Papa ess doa!“ Wör leepe all no buute on woartete opp dat, wat no komme sull.

  

Papa klömmet uut den Auto, jeng henger de Wajel on leet de Klapp heronger. Häe lochet över et janze Jeseech. Wör stenge doa en lurete on lurete, sooche äver kene

Kengerwajel.

 

 

 Dovörr droog Papa ene jruete Karton en et Huus on sätt. “ Joe, met däe Kengerwajel ess et no doch nix jewoarde. Ech hab jet metjebroach, wu wör all os Freud dran habbe.“ Häe meek de Karton uutreen, on wat koam herut? Ene Volksempfänger! Damals et allerneueste. Noch lang net jeder koosch sech suejett leiste. De Oge van Papa löchtete, Mama har ken Wört mier on wör Kenger bejreepe et net. Däe Volksempfänger koam boave opp de Kökekoas de stoan, domet kener draankoosch. Opp ens joaf et no laute Musik en et Huus. Wör Schollkenger kennete suejett all uut et Rektorzemmer, äver die Kleene meeke ene wié Boag ömm dat Radio. Die hare Ängs vörr die fräeme Stemme on laute Musik. Opa sätt: “ Dat Dengk ess ene Düvelskoas.“ Äver met den Tiet kreechte wör Freud dran. Et morjes joaf et de fröhliche Wecker, schuene Lieder, ene Reporter vertället jeden Dag van de Olympische Speele en Berlin on et oavends joaf et en Märchenstond, et Sangkmännke koam on noch vüel mier. Wenn Zarah Leander wärr ene neue Schlager song, reep Mama: “ Stellt dat Radio leise. Wat sulle de Nobbere van os denke?“ Doch de Nobbere freuete sech och. Ose nächste Nobber, Bouscheljong Matthes, ene hiél Mensch, koam et oavends över denn Hoaf on sott sech opp de Jaardebank onger et oape Kökefenster, ömm et Neueste uut de Welt de hühre. Mennichkiér soot häe och be os en de Köök de lustere. Janz oppjereeht soach häe dann:“ Näe, näe, wat et en de Welt all jöfft. Ech kann et net bejriepe.‘Domet häe sech bereujet, schott Papa ömm en Schnäpske enn, on met de Kopp voll Neuegkeete trock häe opp huus aan.  

Joa, däe Kengerwajel word met Seepelau aafjewäsche on Leo woard dodrenn jefahre. Papa woar dat waal net räech. Laater, wie Leo jüss sette koosch, koam häe met ene neue Sportwagen no huus. No har die Kaar endlech uutjedennt.

 

Dat Fahrjestell woard noch jebruckt. Papa najelet en paar schuene, jlatte Breer dropp on meek ene Lenker dran. Met dat Jefährt kooschte wör dann en et Kolonialwarengeschäft van Frau Loeff enjelle fahre.

 

Sue har doch alles noch en joot Eng. Papa bruuket lange Tiet nix mier besorje. Mama soach dann emmer:“ Kenger, wer wett, wat häe wärr met no huus brängt.“