Als neejetieénhongertsäßondorrtech ose
jöngste Broer Leo jebore woard, heetet
et: “ Mama kriegt ene neue Kengerwajel.“
En de oé Wajel hare all fief Kenger
jeleage on däe woar im wahrsten Sinne des Wortes „en uutloopend
Modell.“ Ech freuet mech et mees. Wenn ech och noch en kleen Himmke woar, äver als et Älste te huus moosch
ech joa et mees Leo spazere fahre. Damals joaf et de äerrschte Korfwäjel, die fong ech hiél chic. En denn Tiet woar et noch Bruuk, dat de äerrschte
Wäech van de jonge Motter no de Geburt „ no de Kerke
joan“ woar. Bes denn Dag bleev die Frau
streng en et Huus. Dat woare veer Weake
oder noch mier. On weil Mama met
de jruete Familie de Häng voll Ärbet
har, sätt Papa: “ Ene neue Kengerwajel besorg ech. Dat maak
ech doch met lenks.“
Joa, dat mooschte
wör no aafwoarte. Papa
handelte met Getreide on Futtermittel. Jede Friedag beleeferet häe de Kunde en Brooch. Ene jaue Kund, ene äldere Mensch, huddelet met alles, wat opp de Märet koam. Häe besorjet och Kengerwäjel. De Uutwahl woar net jruet.
Papa meenet, Kengerwäjel sooche suwiesue all ejal uut. Friedagsmorjes
fohr Papa met de volljelane Wajel no Brooch. Mama reep noch hengerher: “ Papa breng ene schuene Wajel
met.“ „Maak dech ken Sorg, ech maak dat
schon richtig.“ sätt Papa.
No woarten os
de Stonde bes an den Oavend emmer länger. Op enmol ene
Schrei! „Papa ess doa!“
Wör leepe all no buute
on woartete opp dat, wat no komme sull.
Papa klömmet uut den
Auto, jeng henger de Wajel on leet de Klapp heronger. Häe lochet över et janze
Jeseech.
Wör stenge doa
en lurete on lurete, sooche äver
kene Kengerwajel.
|
|
Dovörr droog
Papa ene jruete Karton en
et Huus on sätt. “ Joe, met däe Kengerwajel
ess et no doch nix jewoarde. Ech hab jet metjebroach, wu wör all os
Freud dran habbe.“ Häe meek de Karton uutreen, on wat koam herut?
Ene Volksempfänger! Damals et allerneueste. Noch lang
net jeder koosch sech suejett leiste. De Oge van Papa löchtete, Mama har ken Wört mier
on wör Kenger bejreepe et net. Däe Volksempfänger koam boave opp de Kökekoas
de stoan, domet kener draankoosch.
Opp ens joaf et no laute
Musik en et Huus.
Wör Schollkenger kennete suejett all uut et Rektorzemmer, äver die Kleene meeke ene wié
Boag ömm dat Radio. Die hare Ängs vörr die fräeme
Stemme on laute Musik. Opa sätt: “ Dat Dengk ess
ene Düvelskoas.“ Äver met den Tiet
kreechte wör Freud dran. Et
morjes joaf et de fröhliche
Wecker, schuene Lieder, ene
Reporter vertället jeden Dag van de Olympische Speele en Berlin on et oavends joaf et en Märchenstond, et Sangkmännke koam on noch vüel mier. Wenn Zarah Leander wärr ene neue Schlager song, reep Mama: “ Stellt dat Radio leise. Wat sulle de Nobbere van os denke?“ Doch de Nobbere freuete sech och. Ose nächste Nobber, Bouscheljong Matthes, ene hiél oé
Mensch, koam et oavends över denn Hoaf on sott sech opp de Jaardebank
onger et oape Kökefenster, ömm et Neueste uut de Welt de hühre.
Mennichkiér
soot häe och be os en de Köök de lustere.
Janz
oppjereeht soach häe dann:“ Näe, näe, wat et en de Welt all jöfft.
Ech kann et net bejriepe.‘“ Domet
häe sech bereujet, schott Papa ömm en Schnäpske enn, on met de Kopp voll Neuegkeete trock häe opp huus
aan.
Joa, däe oé
Kengerwajel word met Seepelau aafjewäsche
on Leo woard dodrenn jefahre. Papa woar dat waal net
räech. Laater, wie Leo jüss sette koosch,
koam häe met ene neue Sportwagen no huus. No har die oé Kaar endlech uutjedennt.
Dat Fahrjestell woard
noch jebruckt. Papa najelet
en paar schuene, jlatte Breer dropp on meek ene Lenker dran. Met dat Jefährt kooschte
wör dann en et Kolonialwarengeschäft van Frau Loeff enjelle fahre.
Sue har doch alles noch en joot Eng. Papa bruuket lange Tiet nix mier besorje. Mama soach dann emmer:“ Kenger, wer wett, wat häe wärr met no huus brängt.“ |